Jeg har gledet meg til Trollet skulle komme over på krabbestadiet. Ingen frustrasjon over å ikke komme seg forover, ikke få tak i leker, bare gynge frem og tilbake til frustrasjonen og tårene tar overhånd. Og nå, endelig, krabber han forover i et forrykende tempo. Han er overalt. Reiser seg opp, setter seg opp, krabber. HURRA! Trodde jeg. Men frustrasjonen hans har gått over i frustrasjon hos meg. Jeg må følge ham med falkeblikk. Det han synes er mest spennende er selvsagt det han skal holde seg langt unna. Ledninger, peisen, planter...
 |
| Favorittsyssel... |
 |
| Oiojioj da... |
 |
| Mye feiing og støvsuging for tiden... |
 |
| Farvel plante! |
Det er rart mennesker allerede som babyer tiltrekkes av det de ikke får leke med. Mobilen min er også en hit. Han klarer å forandre på innstillingene stadig vekk - jeg vet ikke hvor mye mer den tåler. Brillene mine blir stadig vekk suttet, bitt og dratt i.
Hvorfor er det man ikke får det mest spennende?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar