SOS-barnebyer

Så var Julekongen over, og jeg sjekket om det var noe annet å se på. Jeg switchet innom TV2 der Artistgallaen pågikk. De verver faddere til SOS-barnebyer. Jeg blir så rørt, så trist og lei og sint av å se innleggene fra de stakkars barna sine liv. Små barn som blir tvunget til å være voksne og ta vare på seg selv og småsøsken, som ikke har voksne forbilder, voksnes kjærlighet og nærhet, som ikke er vant til å bli holdt rundt, trøstet, kost med, pratet med, få gå på skole, få leke og bare være barn. Små, fantastiske mennesker som har fått en så forferdelig tøff start på livet. Barn som har mistet foreldrene sine og ikke har noen til å ta vare på seg. Barn som er så små og forsvarsløse og alene.

Så der satt jeg, Smashen vokste i munnen min. Tårene trillet og rant og stoppet aldri. Det verste jeg vet er at barn har det vondt.

275 kr koster det i måneden for å hjelpe de som trenger det mest. Det er 3300 kr i året. Hvor mye er 3300 kroner for deg og meg? Hva får man i Norge for de pengene? Ikke stort. 2 frisørtimer? 1,5 genser? 2 restaurantbesøk? En dunjakke? Noen bortkasta fyllekuler? 1 husleie?

Her kan du lese mer om SOS-barnebyer: http://www.sos-barnebyer.no/

Jeg tørket tårene, listet meg inn på rommet til Trollet og snuste inn lukten av ham. Lille, fine gutten som var heldig å bli født i Norge. Han sov så søtt, lagde drømmelyder og koste seg under den varme dynen sin etter å ha blitt kost og lullet med hele dagen. Jeg bøyde meg ned, kysset ham på pannen og hvisket at jeg elsker han over alt på jord. Da skjedde det noe rart. Han åpnet øynene og hvisket ut i rommet: Mamma, jeg har det så bra jeg. Jeg har alt jeg trenger. Jeg har kjærlighet. Jeg har mat. Jeg har varme. Jeg har deg. Jeg kommer til å få et veldig fint liv. Jeg vil ikke ha leker i julegave jeg, mamma. Det eneste jeg ønsker meg i år er å bli SOS-fadder for en som ikke er like heldig som meg.

Og vet dere hva? Det skal han bli!