Translate

søndag 27. januar 2013

Sovne selv

Nesten hver dag siden Trollet ble født har jeg lullet ham i søvn. Det begynte med at jeg gikk rundt med ham i armene og vugget og rugget til armene nesten falt av. Han er ikke spesielt glad i å sove, ihvertfall ikke i å sovne. Noen ganger tok det flere timer, andre ganger tok det bare 15 minutter. Noen ganger gråt jeg av fortvilelse, andre ganger så jeg lyset i tunnelen. "Han sovner sikkert innen 30 min... Han sovner ihvertfall innen 45 min... Han sovner sannsynligvis innen 60 min... Han sovner innen... " Jeg følte meg som en elendig mor. Var det min skyld at han ikke sovnet? Gjorde jeg noe galt? Skulle jeg vært strengere? Skulle jeg la ham gråte? Jeg klarte aldri akkurat det. Gutten min skal ikke gråte seg i søvn!!!
Da han ble litt større fant jeg ut at det var genialt å avlaste armene ved å sitte på en yogaball. Jeg tullet ham inn i en dyne, holdt ham i armene mine og hoppet opp og ned til han sovnet. Det tok/tar stort sett ikke mer enn noen minutter før Gullet finner søvnen på den måten. Så kommer stemmen igjen "Burde jeg ikke lære ham å finne søvnen uten bevegelse? Har jeg ødelagt ham? Må han ha bevegelse resten av livet for å sovne?"
En sånn sitter jeg på med Gullet i armene. Med tv´n på... Effektivt og greit. 

Det er på tide med et nytt regime i huset. Gullet skal sovne på egenhånd, men med meg i nærheten. Han skal aldri tro at mamma ikke er der, han skal aldri være redd for at han er alene.

Så nå ligger han her ved min side. Han sutrer og bærer seg. Smiler når jeg klapper ham på hodet. Sutrer igjen. Ler når han gjemmer seg under ammeputen. Sutrer igjen. Gråter litt. Sutrer lenge. Sparker av seg dynen. Spytter ut smokken. Biter meg i fingeren. Smiler. Babler. Sparker med bena. Sutter på hånden min. Blir helt stille når jeg synger "So ro Lillemann" fem ganger. Øynene triller rundt i hodet hans. Han er så trøtt. "Nå sovner han", tenker jeg. Så stirrer han opp på meg igjen. Vil ikke sove. Ligger i bro. Ruller over på magen. Sutrer. Spiser på tærne sine. Vil ikke sove.

Det er så fristende å ta ham opp, tulle ham inn i dynen, sette meg på ballen og gi ham søvnen på noen minutter. Men jeg kan ikke gi meg nå. Jeg må gå inn for det 100% og gjøre det ordentlig. Tenk så deilig når han lærer seg å sovne selv. To uker har jeg lest at det tar før babyer kommer inn i nye rutiner. To uker skal jeg vel klare!?

Han har sluttet å sutre. Ligger og spreller og tygger på kosen. Det har gått en time. Jeg sitter her. Han ligger der. Sovne da! Sovne!!!

Forskjellen fra han var nyfødt til nå er enorm. Den gangen var jeg livredd for at han aldri skulle sovne. Livredd for at han hadde det vondt. Livredd for at jeg aldri skulle få kvelden tilbake. Utslitt etter å ha vugget og trøstet og båret og ammet hele dagen. Kvelden var så veldigveldig viktig for meg. Alt var så nytt. Så skremmende nytt. Nå derimot, sitter jeg her tålmodig og vet at han kommer til å sovne en eller annen gang innen kort tid. Jeg vet at han ikke har vondt noe sted, vet at han ikke lider. Vet at han jobber og jobber for å finne søvnen - at han synes det er så vanskelig på egenhånd.

Og der, etter 75 minutter, sovnet han trygt og godt ved min side. Uten å gråte. Med mammaen sin trygt i nærheten. Fine, fine gutten min fikk det til!



2 kommentarer:

  1. Nå er jeg spent. Hvordan gikk dag 2? Vi brukte 8 minutter her igår, ny rekord :)

    SvarSlett
  2. WoW! Så fantastisk! Tenk om det fortsetter sånn. Flinke dere er!!!

    Dag 2 gikk på 40 min. Etter mine beregninger går da dag 3 på 5 min. Hehe

    SvarSlett