En liten julehistorie (bare fordi den handler om et esel, og esler hører som alle vet, julen til):
En bonde hadde en stor, uttørret brønn på tunet sitt, og en dag skjedde det utenkelige; eselet hans falt ned i brønnen. Bonden ble fortvilet, og mens eselet hylte langt der nede, prøvde han å finne ut hvordan han skulle hjelpe dyret opp igjen. Til slutt innså han at en redningsaksjon ville bli både for vanskelig og for kostbar, og bestemte seg for å glemme eselet. Eselet var gammelt og slitent, og brønnen trengte å bli fylt igjen uansett.
Han inviterte alle sine naboer til å komme over og hjelpe ham. De tok hver sin spade og begynte å kaste jord, steiner og skitt ned i brønnen. Det virket som om eselet skjønte hva som holdt på å skje, og det hylte og skrek noe fryktelig. Så, til alles forbauselse (og lettelse), roet dyret seg ned og sluttet å skrike. Mange spadekast senere tittet bonden ned brønnen, og ble forbauset over det han så.
For hver gang jord og grus traff eselet, gjorde dyret noe uventet: han ristet det av seg og tok et skritt oppover! Bonden og naboene fortsatte å lempe jord ned i brønnen, og ganske snart trippet eselet stolt over kanten av brønnen og luntet avgårde.
Moralen er: Rist av deg skitten og ta et skritt opp og frem...
Med det ønsker jeg dere alle en riktig
